Når fusjon blir tatt bokstavelig og metaforer overtar

Forfattar: Ulrike Spring

Hva har giftemål, fotball og Ivar Aasen til felles? Hvorfor ønsker flere å fri til Åse og hva har dette med mulig nedrykk og sogningens personlighet å gjøre?

På fredag ble det arrangert fagdag for de ansatte ved HiSF. Tema var «HiSF i eit landskap med færre institusjonar» og et fullpakket auditorium på Fossbygget i Sogndal tok imot flere innledere som skulle diskutere framtidsscenarier for 2020 i fusjonens ånd. Dagen viste seg ikke bare å være en informativ dag med interessante perspektiver og debatter om mulig fusjon, først og fremst med Høgskolen i Bergen og Høgskulen i Volda, men også en – nokså uventet – fest for en diskursanalytiker. Metaforer svirret i salen, vi spilte fotball i første divisjon, diskuterte tvangsekteskap og hvem vi skulle gå til sengs med, sukket over den tunge veien vi måtte gå, men til syvende og sist satt vi alle i samme båt. Dessuten lærte vi om sogningens barske personlighet, sunnmøringens økonomiske talent og sunnfjordingens treghet. Vi fikk også høre om bergenseren, men her ble skisseringen av personligheten vagere, og stedet Bergen og ikke dens beboere sto sentralt.

 

Ruth Wodak, en av de fremste representantene for den kritiske diskursanalysen, publiserte i 1998 sammen med fem andre kollegaer en bok om den diskursive konstruksjonen av nasjonal identitet i Østerrike. Hovedkildene var politiske taler, aviser og intervjuer, og et mål var å finne ut av hva som utgjorde homo austriacus i motsetning til homo externus. Hvis vi anvender bokas begrepsapparat på fagdagens taler og leter etter framtidens homo fusjonus, hva er det vi finner? Hva anses som typisk for dette mennesket?

 

En oppsummerende analyse av talene viser at fire diskurser dominerte: nynorsk litteratur med Ivar Aasen i spissen og historie, sport (særlig fotball), menneskelige forhold og natur inklusive dyr. De tre første diskursene ble brukt som identifikasjonsmoment. Homo fusjonus blir her til et nynorsk-talende menneske som skal være flink på både hjemme- og bortebane og leve i et lykkelig kjærlighetsforhold. Den siste ble derimot anvendt på en mer ambivalent måte: Den fungerte som en motdiskurs, dvs. skapte en opposisjon ved å framkalle bilder som den fiendtlige bjørnen, men den dukket også opp på positiv måte ved å sette homo fusjonus i et unikt landskap med fjord og fjell.

 

Hovedfokuset lå likevel på fotball og menneskelige forhold. Som diskursanalytiker åpner dette for flere spørsmål, f.eks. rundt kjønn: Hvilket budskap formidles når en snakker om homo fusjonus som medlem av et fotballag? I fotball skilles det mellom menn og kvinner der mennenes spill fortsatt tilskrives mer betydning; betyr dette at homo fusjonus tar utgangspunkt i ulike forestillinger om kjønnenes roller – og kanskje har en tendens til å være mer mannlig enn kvinnelig? Men også rundt emosjonalitet: Ifølge talene skal homo fusjonus forelske seg heller enn å bli tvangsgiftet, og frieri var et gjentatt begrep. Homo fusjonus virker altså å være tett knyttet opp mot emosjoner og nære gjensidige relasjoner, med en redsel for tvang. Homo fusjonus er kanskje representant for et moderne (kjønns)liv?

 

Et annet kildegrunnlag som kan hjelpe oss å forstå konstruksjonen av homo fusjonus var programmet for fagdagen: I pausen ble alle oppfordret til summing, et ord hentet fra pedagogikk. Nynorsk-ordboka har ikke listet opp dette ordet ennå, men jeg antar at det er en neologisme som stammer fra verbet å summa eller å summe. Som vi vet, er det insektene (bl.a. bier) som summer, og bruken av dette ordet i det offisielle programmet åpner derfor for interessante assosiasjoner om forventningene som stilles til homo fusjonus angående debatt og medvirkning.

 

Diskursteoretikere tar utgangspunkt i at språk aldri er nøytralt og at måten det brukes på skaper bestemte forestillinger og bilder som igjen påvirker måten vi agerer på. Uten tvil: Å bruke metaforer og å aktivere bestemte diskurser kan være et morsomt retorisk grep og bidra til å formidle et bestemt budskap på en mer livlig måte. Samtidig kan det også stenge for andre ideer og bidra til å sementere stereotyper. Wodak et al. viser at bruk av metaforer kan være et uttrykk for bestemte strategier, for eksempel for å oppnå enten inklusjon eller eksklusjon; for å unngå å analysere noe; for å skape en (kunstig) kontinuitet eller diskontinuitet. Den korte analysen jeg har foretatt viser at det dominerende bildet av homo fusjonus kan være en (mannlig) lagspiller eller en kvinne eller mann som blir forelsket eller tvangsgiftet. Den virker å være bundet av emosjoner og har en tendens til å ha avmaktsfølelser. Den identifiserer seg dessuten med nynorsk, har et ambivalent forhold til by – og er vestlending.

 

Min konstruksjon av homo fusjonus er selvsagt bare en lek, men den viser hvor lett det kan etableres bestemte bilder og forestillinger uten at de nødvendigvis blir eksplisitte. Det blir spennende å se hvilken tolkning av homo fusjonus kommer til å dominere i framtidige fusjonstaler og om den får flere – eller andre – fasetter i tillegg.

 

Litteratur:

– Taler og program, HiSF fagdag, Sogndal, 23.1.2015

– Ruth Wodak et al. (1998): Zur diskursiven Konstruktion nationaler Identität. Frankfurt am Main: Suhrkamp.

 

Takk til Vigdis for å dele fasinasjonen for metaforbruk med meg under fagdagen.

 

 

1 svar
  1. Hans Jakob Reite says:

    Fint blogginnlegg. Mitt motto: Om det går til himmel eller helvete – det viktigaste er å ha det moro på vegen. Det er nok gravalvor i verda.

Comments are closed.