Grådige tjenere, eller mat & moral

 

Mat er mer enn bare noe mennesker trenger for å overleve. For 1700-tallets tjenestefolk handlet mat i stor grad også om moral.


Mat var en viktig del av en tjeners liv i 1700-tallets Danmark-Norge. Vanligvis var mat en viktig del av lønna, sammen med losji og ofte litt kontanter. For mange var det også en del av arbeidsoppgavene, enten ved at de hjalp husmora – som betegnende nok ble kalt matmor – med matlagingen eller fordi de selv sto for mye av matproduksjonen. Selv i byene kunne tjenere ha ansvar for deler av husholdets matauk ved å passe grisen i bakgården, luke i kjøkkenhagen eller høste høy på arbeidsgiverens løkke i bymarka.

 

 

Mat dukket også opp i lovene som regulerte tjenerhold. Loven dikterte at tjenestefolk bare kunne bytte tjeneste en gang i året på landet og to ganger i året i byen, på det som ble kalt faredager. Tjeneren hadde ikke lov til å forlate tjenesten utenom disse dagene, og de som rømte tjenesten risikerte tap av lønn, bot eller tukthus. Men, sa loven, i spesielle tilfeller hadde tjeneren rett til å slutte utenom faredag, blant annet hvis han eller hun ikke fikk det som i loven ble omtalt som «forsvarlig Kost».

 

 

Å gi sin tjener «forsvarlig Kost» var ikke bare et juridisk ansvar, det var også en kristen plikt. I flere bøker som lister opp menn og kvinners religiøse forpliktelser finner vi retten til skikkelig føde, for eksempel i 1700-tallets kanskje mest leste bok, Erik Pontoppidans Sanhed til Gudfrygtighed. Denne ble brukt i konfirmasjonsopplæringen i både Norge og Danmark og ble dermed lest av en god del av statens ungdommer og unge voksne, nettopp den aldersgruppe som allerede var tjenere eller snart kom til å bli det. På spørsmålet «Hvad er Husbonders og Madmoders Pligt imod deres Tieneste-Folk», svarte Pontoppidan «At give dem deres tilbørlige Kost og Løn i rette Tid.» Også boka som skulle erstatte Pontoppidans Sanhed til Gudfryktighed, Nicolai Edinger Balles Forsøg til en Lærebog i den christelige Religion indrettet til Brug i Skoler var klar på dette: Husbond og matmor, skrev Balle, måtte gi sine tjenestefolk «forsvarlig Kost».

 

 

En god arbeidsgiver var dermed – ifølge både lov og religion – en arbeidsgiver som ga sin tjener mat, og denne maten skulle være «forsvarlig» eller «tilbørlig». Hva disse begrepene faktisk betydde ble ikke presisert, hverken i loven, hos Pontoppidan eller hos Balle. Hvis vi ser på andre kilder blir det imidlertid klart at det i alle fall betydde nok mat. I den oppbyggelige romanen Den gode Christine, utgitt i København i 1796, fortelles det at mange tjenestefolk mente at de hadde lov til å stjele mat fra sitt herskap hvis de sultet. Christines dydsmønster av en mor advarte imidlertid datteren mot slikt oppførsel – stjeling var alltid galt – men hun innrømmet likevel at det var en stor synd å sulte sine tjenere.

«Graadighed i at fraadse». Schuppio 1752.

«Graadighed i at fraadse». Schuppio 1752.

Liknende holdninger finner vi også utenfor litteraturen: Da tjenestejenta Karen Cathrine Ruberg ikke fikk nok mat av arbeidsgiveren og ble tvunget til å kjøpe mat for å overleve, var kvinnen hun kjøpte maten av så bestyrtet at hun oppfordret Karen Cathrine til umiddelbart å forlate tjenesten (København, sak 313/1920, 5. juni 1801). Prinsippet om ikke å sulte sin tjener var så utbredt at enkelte arbeidsgivere så det som vanærende i det hele tatt å bli anklaget for det motsatte: Tjenestepiken Ellen Marie Poulsdatter ble slått av sin matmor fordi hun hadde fortalt en annen kvinne at hun ikke fikk frokost før klokka ti (Christiania, sak 30. november 1790). Ellen Maries matmor ville ikke ha det på seg at hun rådet over et hus der tjenestejentene ikke fikk mat før langt på dag. Det var ensbetydende med at hun var en dårlig husmor.

 

 

Men det var ikke bare arbeidsgivere som kunne bli definert som gode eller dårlige alt ettersom de fôret sine tjenere med mye eller lite mat. Mat var også en målestokk som ble brukt av arbeidsgivere for å bedømme tjenestefolk. Blant annet ble det titt og ofte påstått at tjenestefolk var grådige. Dette var en gammel idé vi blant annet finner i en bok skrevet av tyskeren Johann Balthasar Schuppio i 1660, som ble oversatt til dansk i 1752. Boka ble innledet med et bilde av sju tjenestejenter som alle representerte synder forfatteren mente var typiske for tjenestepiker. Den sjette synden var nettopp «Graadighed i at fraadse». Forfatteren forklarte at den avbildede tjenestepiken hadde fått lang hals fordi hun dermed lettere kan tilfredsstille sin enorme appetitt. For å understreke hennes begjær etter god mat og drikke var det også tegnet inn et svin ved hennes føtter og hun har hendene fulle av godsaker: I den ene hånden holder hun et glass med vin eller «godt» øl, som det står i bildeteksten, i den andre hånden holder hun et fat med pannekaker.

 

 

På slutten av 1700-tallet var denne glupske tjeneren tema også i den nye offentligheten som vokste fram i Danmark-Norge på dette tidspunkt. Grådige tjenestefolk dukket opp i flere pamfletter og avisartikler, men istedenfor å fokusere på det syndige i å fråtse slik 1600-tallsforfatteren Schuppio hadde gjort, ble den økonomiske siden ved tjenestefolks grådighet fremhevet. Tjenestefolk gode appetitt kostet nemlig deres arbeidsgivere dyrt, og flere klaget over at de nærmest risikerte ruin for å holde tjenestefolka med mat.

 

 

I tillegg, mente en del skrivekåte arbeidsgivere, var tjenestefolk kresne. En viss «General-Inspecteur» Schmidt, for eksempel, klaget i 1793 over at tjenestefolk nektet å spise «Grønne Urter, Roer, Kaalrabi og deslige» fordi de mente det var «Svineføde» (Jøs 1797: 346). I stedet, påstod generalinspektøren, proppet tjenestefolket i seg brød, kjøtt og flesk, noe som var særlig uheldig for han som hadde sin egen grønnsakhage der han dyrket vekster tjenestefolk ikke var interessert i å spise.

 

 

Bloggen er basert på et innlegg jeg holdt på Forskningsdagene ved HiSF, 24.september 2015.

 

Kilder og litteratur:
Balle, Nicolai Edinger. Forsøg til en Lærebog i den christelige Religion indrettet til Brug i Skoler, hvor en forbedret Læremaade finder Sted. Kiøbenhavn: 1791.
Hessel, Andr. Nic. Den gode Christine. Eller en Historie til Nyttarsgave for Tienestepiger. Ogsaa nyttig for Forældre og Herskaber. Kiøbenhavn: 1796.
Jøs, J. “Forslag til skrivtlige Fæste-Contracter imellem Hosbonder og Tienste-Tyende paa Landet.” Minerva 49 (juli, august og september 1797): 338-347.
Københavns politiret, 2.Protokol, Forhørsprotokol 13, 1801-1803, nummer 22-39.
Oslo (Christiania) politidistrikt, Forhørsprotokoll IV, 1790- 1797.
Pontoppidan, Erik. Sanhed til Gudfrygtighed, udi en eenfoldig og efter Muelighed kort dog tilstrekkelig Forklaring efter sal. Doct. Mort. Luthers Liden Cathechismo. Kiøbenhavn: 1737.
Schuppio, Johann Balthasar. De listige og utroe Tjeneste-Piger, i deres listige Konsters Opdagelse, hvorved de berige sig, hertil findes hosføied den ærbare og skinhellige Hore, Corinna, alle ukydske og i Laster nedsynkede Mennesker til Advarsel, Afskye og Exempel forestillet, og Exempel forestillet og med Fortale geleidet, som indeholder, hvorledes man kan giøre Kiøkken, Brende-Vedhammer, Vasker-Huuset etc. talende. Kiøbenhavn: 1752.