Vestlandsk identitet, hva er det?

Blogginnlegget er skrive av førsteamanuensis Hanne Østhus og førsteamanuensis Ulrike Spring ved Institutt for samfunnsvitskap.

En av våre fremste oppgaver som undervisere ligger i å oppfordre våre studenter til kritisk refleksjon rundt etablerte strukturer og begrep. Studentene skal ikke bare tilegne seg kunnskap basert på den nyeste forskningen, men også kunne anvende denne. I historiefaget skal studentene for eksempel kunne tenke over hva det betyr å ha en nasjonal eller regional identitet, og hvordan og hvorfor den ble til. Denne våren fikk bachelorstudentene i historie ved Høgskulen i Sogn og Fjordane en eksamensoppgave der de skulle reflektere kritisk over den tidligere samfunnsvitenskapelige oppfatning om at regionen, i likhet med nasjonen, er en naturgitt størrelse. Denne oppfatningen tok ikke hensyn til at en region er i kontinuerlig endring og kan defineres på mange ulike måter som gjerne krysser de administrative grensene.

Derfor leser vi med undring Vestlandshøgskulens profil slik den presenteres i den nylig offentliggjorte fusjonsavtalen: «Vestlandshøgskulen skal ha ein tydeleg vestlandsidentitet som byggjer på vestlandsk kultur, næring og tradisjonar.» Denne formuleringen tar utgangspunkt i en forestilling om at det finnes noe slikt som en «tydeleg vestlandsidentitet». I tillegg impliserer den at høgskolen og alle ansatte skal bidra til å bygge identiteten til denne regionen. Dette er selvsagt noe man har gjort før i akademiske institusjoner i Norge – våre historiekollegaer fra Universitetet i Tromsø husker fortsatt den store begeistringen de følte for regionbygging da de begynte på det nyopprettede universitetet tidlig på 1970-tallet -, men spørsmålet er om en akademisk institusjon i år 2016 bør ta i bruk samme retorikk som man gjorde for nesten 50 år siden. Dette er i hvert fall ikke i tråd med den nyeste forskningen og det bidrar i verste fall til utgrensing eller ekskludering.

 

La oss først se litt på denne forskningen. Siden 1980-tallet har forskere i utallige studier påvist at en nasjon er et produkt av historiske prosesser og ikke en uforanderlig størrelse. Nasjonal identitet er altså ikke noe vi er født med, men noe vi tilegner oss ved å gå i skole og lese de samme bøkene som alle andre i landet, ved å feire ritualer som 17. mai, ved å dele felles politiske strukturer osv. Det er heller ikke noe statisk, men noe som er i stadig endring og som i tillegg kan oppleves ulikt fra person til person. Lignende diskusjoner finnes også om region og regional identitet.  Dag Hundstad, som har forsket på Sørlandet, tar utgangspunkt i at «det vil være problematisk å hevde at regionen eller dens innbyggere har et sett ‘ekte’ eller stabile og autentiske karakteristika. Hvilke trekk som oppfattes som ‘typiske’ ved en region, kan forandre seg over en relativt kort tidsperiode» (43). En av redaktørene av trebindsverket Vestlandets historie, Nils Kolle, har helt spesifikt fundert over hva som er typisk vestlandsk og svarer at han selv har «eit heller vagt inntrykk» av dette. Da er det lettere å finne forskjeller, mener Kolle, som slutter seg til Einar Øklands ord: «Det finst så mange slags vestlendingar» (107). Den finske geografen Anssi Paasi har derfor kalt en region for en prosess.

 

Forskerne har også vist til at det å skape identitet betyr å skape autostereotyper (forestillinger om seg selv, altså hvordan f.eks. en vestlending faktisk er) og heterostereotyper (forestillinger om den andre, som vanligvis er annerledes enn oss). Identitet har altså med makt å gjøre: makt til å definere seg selv og makt til å definere andre. Hva er altså «ein tydeleg vestlandsidentitet», hva er «vestlandsk kultur, næring og tradisjonar», og hva er de ikke? Det ene kan ikke diskuteres uten det andre. Og dette er noe som kan få konkrete praktiske konsekvenser. For å sette det på spissen: Tenker en bare å rekruttere ansatte og studenter fra Vestlandet? Eller må alle som ikke er fra Vestlandet eller er noe usikker på hva vestlandsidentitet er gjennom et introduksjonskurs til vestlandsk kultur, næring og tradisjoner? Og når blir en i tilfelle regnet som vestlending?

 

Et kanskje viktigere spørsmål er hva dette betyr for forsknings- og undervisningsprofilen til Vestlandshøgskulen? Skal de ansatte arbeide for og med å bygge opp en vestlandsidentitet? Dette er noe politikere gjør, men skal en høgskole ha dette som formål? Vi mener selvsagt at høgskolen skal bidra til regional utvikling, arbeide sammen med aktører fra Vestlandet og forske på og undervise i regionens særegne kulturformer og tradisjoner, men dette er noe helt annet enn å ta utgangspunkt i en entydig regional identitet og gjøre regionbygging til en sentral oppgave. Kanskje bør høgskolen diskutere hva oppgaven til en akademisk institusjon skal være og hva den ikke skal være? Skal det være en oppgave for en høyere utdanningsinstitusjon med universitetsambisjoner å drive politikk, å skape og bekrefte strukturer og tankemønstre, eller å oppfordre til kritisk tenking rundt politiske, kulturelle og sosiale strukturer og forestillinger og på denne måten bidra til å utdanne studentene til myndige borgere?

 

Som denne korte diskusjonen viser, er identitet og region et komplekst forskningsfelt som fusjonsavtalen ser ut til å ignorere når den tar i bruk begrep som «tydeleg vestlandsidentitet». Våre bachelorstudenter, som vi lærer å forholde seg kritisk til slike begreper, ville nok blitt forvirret av et slikt påstand.

 

La oss til slutt gjøre et kort tankeeksperiment: Bytt ut Vestlandet med Norge og Vestlandshøgskolen med alle norske høyere utdanningsinstitusjoner. Da blir det: «Norske universitet og høgskular skal ha ein tydelig norsk identitet som byggjer på norsk kultur, næring og tradisjonar.» Ville du vært komfortabel med dette?

 

Litteratur:

Hundstad, Dag, «Historikeren som regionbygger? Et fagkritisk perspektiv på fire landsdelshistoriske verk», Historisk tidsskrift 91, 2012: 37-63.

Kolle, Nils, «På leit etter det vestlandske. Erfaringer frå arbeidet med Vestlandets historie», Heimen 2, 2007: 97-108.

Paasi, Anssi, «The institutionalization of regions: a theoretical framework for understanding the emergence of regions and the constitution of regional identity», Fennia 164 (1) 1986: 105-146.

Innlegget vart fyrste gong publisert 9.mai 2016 på fusjonsinfo.no